Ørnulf Opdahl

Opdahl er selv født og oppvokst i landskapet han maler. Ålesund var hans barndoms rike; byen som ligger med høye fjell i ryggen og med vidt utsyn mot havet. Etter yrkesskole med hovedvekt på malerfag og dekorasjonsfagskole tok Opdahl malerlinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) i 1961 og studerte deretter på Statens Kunstakademi i perioden 196265 under Aage Storstein og Reidar Aulie. Allerede da han debuterte på Vestlandsutstillingen i 1964, og ved hans første separatutstilling i Oslo Kunstforening i 1966, ble de håndverksmessige og maleriske kvalitetene trukket frem av kritikerne.

Opdahls gjennombruddsutstilling var i Galleri Permanenten i Kunstnernes Hus i Oslo i 1968. Her stilte han ut arbeider i gouache på papir og ble innkjøpt av både Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet. I et abstrahert billedspråk var flatene dekket av mikroskopiske sjablonger og drodlerier med assosiasjoner til en undersjøisk verden. Bildene hadde en lett og leken karakter, som også fanget opp tidens interesse for tegneserier og popkunst. Tidlig i 1970-årene slo Opdahl over i en klarere figurasjon med bilder i grenseland mellom det drømmende surrealistiske og symbolsk fortellende.

Ved midten av 1980-årene rendyrket han temaer knyttet til havet, samtidig som menneskefigurene ble tydeligere. I tråd med 1800-tallets romantiske landskapssyn er menneskene plassert i bildenes ytterkant som drømmende tilskuere til naturen innenfor.

Rundt 1990 ble skildringen av vestlandsnaturen Opdahls hovedtema, og motivkretsen som for mange er essensen av Opdahl. Motiver som går igjen, er den ensomme vandrer, stupbratte fjellsider, møte mellom hav og himmel, lys og mørke, det vide utsynet og en nærmest våt følelse av vær og vind. Utover i 1990-årene abstraherte han motivene ytterligere. Gjennom hele Opdahls produksjon har nærheten til havet og landskapet utenfor Ålesund stått sentralt. Da han i 1971, etter sitt ti år lange utdanningsopphold i Oslo, jaktet på et rimelig sted å slå seg ned, var en av betingelsene nettopp at plassen måtte ha utsikt mot Ålesund. – I de ti årene jeg bodde i Oslo, hadde jeg hele tiden landskapet jeg hadde vokst opp med, i bakhodet, og etter hvert kom dette mer og mer fram i bildene mine. Men jeg brukte lang tid på å finne min egen form, har han sagt i et intervju.

Opdahl er bredt kulturelt orientert, og i tillegg til å søke inspirasjon blant europeiske mestere som Velázquez, Rembrandt og Turner har han hentet impulser fra eldre kulturer i og utenfor Europa, der særlig østasiatisk litteratur og filosofi har hatt betydning. I hovedsak er oljemaleriet Opdahls medium, men han arbeider også mye med akvarell, tegning og litografi, alltid kjennetegnet av hans store håndverksmessige dyktighet.

I perioden 1985-1992 var Opdahl også professor ved Kunstakademiet, og i 1998 var han festspillutstiller i Bergen. Han mottok Ålesund bys kunstnerpris i 1982 og Møre og Romsdal fylkes kulturpris i 2002. Han har i alle år hatt et tett utstillingsprogram i inn- og utland, og har utført flere offentlige utsmykninger som for Stortinget, Telenor, Ålesund, Høgskolen i Molde, Norges Bank og Universitetsbiblioteket i Oslo.

Han er representert i en rekke norske museer og samlinger; blant annet Nasjonalmuseet for kunst, Bergen Kunstmuseum, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst og Stenersenmuseet. I 2006 ble Opdahl også innkjøpt av British Museum.

Opdahls grafikk

Opdahls litografiske karriere har utviklet seg helt siden akademitiden for rundt 40 år siden. Han har arbeidet på forskjellige verksteder i Norge og i Frankrike. Hans illustrasjoner og grafikkmappe til Henrik Ibsens Rosmersholm fra 1988 er velkjent. Hvis man vil se hans produksjon i en kunstnerisk grafikktradisjon, er det lett å peke på James Whistlers mesterverk The Thames fra 1896, hvor kunstneren skildrer halvlyset i et elvelandskap. Nærliggende er også spanieren Antoni Tapies litografier.

I Opdahls litografier ser vi litoteknikken utnyttet til fulle. Landskap og lys skapes ved bruk av delikate tusjlaveringer, heldekkende flater og syreetsninger. Arbeidet med akvarellteknikken har hatt stor betydning for hans mestring av litografiets vanskeligste område; laveringen. Her gjelder balansen mellom komponentene fett og vann. Kunstneren bruker overtrykninger med dekkende farger for å skape illusjonen av luft og vær. I denne teknikken overfører Opdahl sine erfaringer fra maleriet ved å hente fram lys og mørke gjennom etsning og skraping i steinen. Fargerepertoaret i trykkene er begrenset. Det handler om svart og hvitt, med innslag av oker og av og til blått og rødt.

Å male landskaper vakrere enn naturen

Ørnulf Oppdal har allerede etablert seg som en klassiker i norsk kunsthistorie. Ålesundskunstneren faller heldigvis ikke i fellen med å gjenta seg selv til det utrettelige på Høvikodden i disse dager. For det finnes bare én Ørnulf Oppdahl: Landskapsmaleren Oppdahl som faktisk ikke maler landskap som geografiske steder, men opplevelsene og stemningene som oppstår når han møter naturen. Hans landskaper og deres brå skiftninger blir også et speilbilde på menneskers ulike sinnstemninger og mentale tilstander; melankolien og optimismen, men også angsten, det truende og pessismismen. For Oppdahl befinner seg i en mellomsone; publikum inviteres til en reise både i det ytre, sublime, norske landskapet såvel som det indre, personlige landskapet. (FineArt)

Viser alle 2 resultater

Viser alle 2 resultater